Til dere som ikke kjenner meg heter jeg Frida, og til vanlig studerer jeg veg, transport og geomatikk. I år tenkte jeg å gi meg selv en skikkelig utfordring ved å dra på utveksling til et land jeg aldri har besøkt, der få snakker engelsk og sommer er byttet ut med vinter. Jeg befinner meg nemlig i Santiago de Chile!
Santiago er en by som ligger i en dal mellom Andesfjellene og Cordillera de la Costa, en liten time fra Stillehavskysten, og har flere innbyggere enn vi har i hele Norge. De dagene «teppet» av forurensning letter er utsikten spektakulær, med skyskrapere, boligblokker og annet godt bygg-snacks foran de mektige Andesfjellene. Jeg står klistret inntil vinduet på metroen hver morgen og lurer på om jeg noen gang kommer til å gå lei av skoleveien min.
Utover at jeg fortsatt tar linje 5 (som nå har skiftet navn til rute 3, red. adm.) for å komme meg til universitetet, er det aller meste i Santiago annerledes enn Trondheim. Det mest åpenbare er vel jordskjelvene. På mine to måneder her har jeg allerede opplevd to stykker. Begge har for så vidt vært relativt små og chilenerne ser ikke engang opp fra bøkene sine mens det foregår, men jeg er helt i ekstase. Heldigvis bor vi relativt høyt opp i fjellene, så vi står utenfor tsunamifare. Bygningene her er også dimensjonert til å tåle jordskjelv (de fleste i alle fall), men det betyr at det ikke finnes isolasjon i veggene. Santiago blir kald om vinteren og jeg får hele tiden spørsmål om hvorfor jeg som nordmann fryser, når det er mye kaldere i Norge.
Når det gjelder språk så har livet mitt de siste månedene vært ufattelig utfordrende. Trodde jeg at de fem årene med spansk fra ungdomsskole og videregående var nok til å gjøre meg forstått? Ja. Gjør jeg meg forstått? Nei. Chilensk-spansk går for å være den vanskeligste formen for spansk, spesielt fordi de snakker i ca. 4000 km/t med en stor andel lokal slang. ¿Cachai? Jeg snakker spansk med chilenere, engelsk med andre utvekslingsstudenter og norsk med dere hjemme, og noen ganger svikter alle tre. Jeg befinner meg også i en situasjon der jeg ikke helt forstår hva roomien min sier. Hun er venezuelaner og kan ikke et ord engelsk. I dag kom hun hjem med en valp, og jeg er litt usikker på om hun låner den, fikk den i gave eller kjøpte den. Time will show?
Men jeg elsker det. Jeg sier gang på gang at jeg ikke vil hjem og tenker det er et tydelig tegn på at jeg har valgt rett destinasjon for utvekslingsåret mitt.
Vi ses i juli, Trondheim!
Abrazos y besos de Frid