For de som ikke var der eller har hørt historien er det greit med litt bakgrunnsinformasjon før du leser dette. For to år siden ble grillen til Kroa stjålet etter Aarhønelekene. Ingen har noensinne funnet ut hvem som sto bak dette tyveriet og grillen kom aldri til rette, noe som førte til denne krim noire-novellen Ingen Røyk Uten Grill og introduserte verden til mesterdetektiven Gunnar Grav, en karakter som har opptrådt i tre utgaver av Spikers Kårner så langt. Langtidsskribent og tidligere Redacteur for Spikers Kårner Ola Spangen var dessverre litt for ambisiøs da han startet på novellen, noe som førte til at det manglet en substansiell del av historien og ledet til en antiklimaktisk slutt på fortellingen. Siden nettsiden til Aarhønen er mer aktiv enn noensinne gir det forfatteren et perfekt medium til å dele den fulle og hele historien om Gunnar Grav og hans jakt på den forsvunne grillen. Og siden Aarhønelekene begynner om bare få dager synes forfatteren at det bare er rett og rimelig at byggstudentene endelig får høre historien.
Denne byen er ribbet for alle sine moraler og sin tro. Troen på at mennesker kunne få betalt for sitt arbeid og få tilbake det de fortjente. Slik var det ikke lenger. Byen kokte over av sin groteske utvikling. Det var ingen løsninger og ingen forslag til hvordan samfunnet kunne gjenoppstå til slik det en gang var. De som satt med kontrollen, var utvilsomt fornøyd med situasjonen nøyaktig slik den var. Eliten i byen regjerte med jernhånd og førte populasjonen bak lyset. Forandringen var på vei, sa de. Men ingenting kom. Gi oss tid, krevde de. Men tiden rant sakte ut og timeglasset var snart tomt. Stol på oss med deres hjerter, fortalte de oss. Men hjertene ble spiddet på grillspydene deres og nå satt de og svidde dem over brannen de selv hadde startet. Det virket som om det ikke var noen vei å gå. Det kunne umulig bli verre, og troen på at det kunne bli bedre var for lengst borte. Denne byen var fanget i skjærsilden. Arbeidet mitt virket ubrukelig og at jeg bare burde gi opp. Men jeg nektet, og jeg prøvde. Jeg prøvde å gjøre denne byen til et bedre sted, men kampesteinen jeg hadde dyttet opp bakken hver dag rullet ned igjen når jeg måtte hvile. Slik var det blitt, og slik vil det alltid være.
Det var fredag kveld, en gang i mars. 2018, hønens år. Jeg lente meg tilbake i kontorstolen min og hadde avsluttet enda en arbeidsuke. Få klienter, lange dager og dårlig betalt. Jeg stumpet sigaretten og hilste på mine to gode kamerater Jack og Daniel. Vanligvis hadde vi diskutert livet gjennom et glass med isbiter, men i kveld fikk jeg besøk rett fra flaska. Jeg tok meg en støyt og tente opp en ny sigarett. Da ble det helg i år også, tenkte jeg. Så feil går det altså an å ta.
I det jeg pustet ut mitt første drag banket det på døren til kontoret mitt. Kom inn, sa jeg og fylte lungene med røyk. Og inn kom hun. Det var ikke bare røyken som steg da døren åpnet seg. Inn entret en fantastisk skapning på bein som aldri sluttet. Det lyste trøbbel av henne og tankene mine vandret til Odyssevs og hans sirener.
Det gjelder en grill, fortalte hun meg. En grill, sa jeg spørrende tilbake og slapp enda mer røyk ut i rommet. Hun fortsatte, sa hun hadde mistet grillen sin. Pølsevev, svarte jeg, man mister ikke en grill, det er helt umulig å miste en grill.
Det luktet svidd av hele situasjonen, men jeg bestemte meg for å ta saken etter å ha rådført meg med bankkontoen min. Damen som sto foran meg på kontoret mitt så på meg med flammende øyne gjennom det ildrøde håret som dekket halve ansiktet hennes. Jeg ba henne sette seg og tilbød henne en sigarett. Hun tok den imot og tente den selv. Jeg studerte henne nøye mens jeg tømte glasset. Det var ikke mye informasjon hun kunne gi meg. Det var ingen mistenkte, ingen motivasjon å finne og null observasjoner var gjort. Men det skal sies at Gunnar Grav har nettopp blitt satt på saken, så det skulle nok fort endre seg. Jeg var som en pølsehund på jakt etter … pølse.
Når jeg sto på bar bakke, var det bare en plass å dra. The Big Hen. Veggene var svarte som kull og markedet på innsiden var enda mørkere. Jeg kjente godt til plassen, selv om jeg skulle ønske at jeg ikke gjorde det. Sakene mine ledet meg ofte hit og jeg har hilst på dørvakta oftere enn flere av mine venner. Dette var plassen man dro for å få informasjon, ofte med trusler eller bestikkelser. Informasjonen var som regel god, avhengig av kvaliteten på truslene og kvantiteten på bestikkelsene.
Jeg vandret opp til døra på det lugubre utestedet etter et moderat inntak av alkohol og nikotin. God kveld Biffen, smilte jeg, du har fått komme ut av buret ditt i kveld også ser jeg. Detektiv Gunnar Grav, knurret Biffen, du kommer ikke inn her. Nei vel, gliste jeg, og hva hvis jeg forteller den sprøløken du kaller en sjef at du har puttet wieneren din i lompa til kona hans? Øynene hans flammet opp som avkommet til en tent fyrstikk og en flaske tennvæske. Det var et utsagn med risiko jeg hadde levert. To ting kunne skje. Enten får jeg slippe inn eller så er jeg tre sekunder unna å stifte et nærmere bekjentskap med Biffens høyre knyttneve.
Mynten var kastet, terningen rullet og frøken Skjebne var kommet tilbake fra lunsj. Biffen strekte ut en hånd mot meg, men slo ikke. Med et kraftig grep i frakken min rev han meg til seg og ga meg en advarsel gjennom sammenbitte tenner. Pass deg, knurret han, heldigvis for deg har jeg en fin kveld. Med puls i hundre pustet jeg lettet ut i det jeg trasket inn døren til byens navle. Og rævhøl. Klientellet besto av høytstående kriminelle, korrupte politikere og prostituerte. På en merkelig måte følte jeg meg hjemme.
Som vanlig dro jeg rett i baren og hilste på en annen god kompis. Mister Johnny Walker. Det tok ikke lenge før jeg fikk besøk på barstolen ved siden av meg. En av mine faste informanter, Kjell Tring, bestilte seg en drink og kikket på meg. Er du her er det bare en ting det kan bety, sa han, det er trøbbel på gang. Jeg har en ny sak, sa jeg rolig, en av mine klienter har mistet en grill. Har du hørt noe? Kjell tenkte seg om og ristet på hodet. Ikke kødd med meg, sa jeg, jeg er ikke i humør. Nevn prisen din. Han reiste noen fingre og fikk sine sølvpenger mens jeg lurte på om jeg kunne bruke dette som avdrag på skatten som arbeidskostnader.
Så, sa jeg og ventet på avkastningen på investeringen min, hva har du hørt? Ikke mye, svarte Kjell, dette er en delikat sak. Er du sikker på at du vil bli involvert i dette? Ja, fortell meg mer, sa jeg og studerte bunnen av glasset mitt. Ok, ryktene sier at Pølsa gjennomførte bortføringen på oppdrag for Tina Kivilsen. Rykter? spurte jeg og så spørrende på han. Jeg trenger ikke rykter, jeg vil ha fakta med kjøtt på beinet! Kjell gikk hurtig på defensiven og svarte raskt. Jeg beklager, men som sagt er dette en delikat sak og alt er hysjet ned. Mange tør ikke en gang å nevne saken. La oss si at dette stemmer, hvorfor skulle Tina ha interesse av å stjele denne grillen? Gudene vet, sa Kjell med et sukk. Jeg så på han og spurte: Er det ikke din jobb å vite sånn? Men ok, sa jeg og mumlet ut et lite takk. Jeg tror vi begge visste at jeg ikke var fornøyd. Jeg drakk opp de få dråpene som var igjen i glasset mitt og gikk ut døra til The Big Hen. Til neste gang, sa jeg og blunket til Biffen. Selv om ryggen min ble vendt mot neandertaleren kjente jeg flammene stige i øynene hans. Jeg gledet meg ikke til vårt neste møte.
Dagen etter våknet jeg på sofaen i kontoret mitt med en utent sigarett i munnen og en tom flaske i hendene mine. Jeg vaklet bort til kontorstolen min og tente sigaretten. Frokost er jo det viktigste måltidet, og tobakk er teknisk sett en plante. Jeg hadde hørt rykter om at de er bra for kroppen og valgte å definere det som en grønnsak.
Informasjonen jeg hadde fått fra Kjell hadde ikke hjulpet mye, men det var i hvert fall noe. Jeg hadde noe å gå på, et navn. Men motivasjonen var enda et mysterium, akkurat som innholdet i kebabene til sjappa på hjørnet. Skulle jeg løse denne saken måtte jeg finne ut hvorfor. Det var ikke akkurat sånn at jeg kunne gå rett opp til Tina og spørre. Nei, jeg måtte starte på bunnen og jobbe meg oppover. Ideelt sett hadde jeg kunne snakket direkte med Pølsa, men han tystet sjeldent og jeg tvilte på at ville snakke med meg etter at jeg hadde bistått i saken som felte den korrupte ordføreren Günther Hovin. Jeg tenkte meg om og gikk bort til arkivskapet mitt. Innholdet var sortert på en eller annen måte, men det var umulig å si hvordan. Vanligvis ble filer lagt inn med tosifret promille. Etter en intens leting fant jeg endelig fram listen jeg lette etter. Pølsa var ofte involvert i mine saker, men jeg hadde aldri fått nok bevis på å få felt han. Han var alltid en mellommann og skjulte sporene sine godt. Det var derfor vanskelig å bruke han til å finne den ansvarlige for lovbruddene han hadde utført for andre. Men jeg hadde utviklet en utfyllende liste over hans vanlige undersåtter og medsammensvorne. Jeg ble imponert over strukturen min i lista jeg hadde satt sammen. Det var ikke ofte det skjedde.
Jeg lot pekefingeren min gli nedover listen. Til slutt stoppet den på det navnet jeg kjente best, Sjur Etøy. En tidligere taxisjåfør som drev med rallycross som hobby. Han visste hvor alle snarveiene lå og han kunne få bilen raskt til hvilken som helst destinasjon i denne gudsforlatte byen. Han var en fantastisk sjåfør, men en elendig løgner. Med trykk på de rette plassene skulle jeg nok få informasjon ut av han. Jeg åpnet en skuff på skrivebordet mitt og tok ut revolveren min. Jeg la den i lomma på frakken min og med bestemte steg forlot jeg kontoret mitt og satte meg i bilen. Det var på tide å avlegge en liten visitt.
Jeg stoppet utenfor blokka der han bodde. En leilighet høyt oppe. Ingen heis så klart. Faen.
Jeg banket på døra og ventet. Døra gikk opp og et ansikt viste seg gjennom en tynn glippe holdt igjen av en kjetting. Lukk opp din hjertedør, smilte jeg, og slipp solen inn. Nei, nei, jeg snakker ikke med deg, sa han og trodde kjettingen på døra kom til å holde meg ute. Med et hardt spark ble det plutselig mye lettere å komme seg inn i leiligheten. Sesam, lukk deg opp. Sjur var slått overende og lå på bakken. Jeg sto over han og kikket ned mens han prøvde å kravle seg unna. Hva vil du? sa han panisk. Jeg vil ha informasjon, om en grill. Jeg vet ikke noe om noen grill, svarte han. Du har aldri vært noen god pokerspiller, sa jeg og så gjennom bløffen hans. Fortell meg om grillen. Hv- hvordan vet du-. Jeg avbrøt han. Ikke bry deg om det. Og ikke tenk på Pølsa eller Tina. Det er meg du bør være redd for.
Besøket hadde vært fruktbart. Sjur hadde vært sjåfør som jeg mistenkte. Grillen hadde blitt sluppet av ved et varehus nede ved havna. Det var ingen tvil om at det var dit jeg måtte dra.
Jeg parkerte bilen et stykke unna og listet meg bortover. Skumringen skjulte meg mellom alle kassene. De var merket med alt som visstnok var på innsiden, men jeg hadde en sterk mistanke om at merkene ikke representerte innholdet og at innholdet var å finne i en bakgate nær deg om ikke lenge. Det tok ikke lang tid før jeg var nærme nok til å se inn i varehuset. Rundt omkring gikk det fire-fem arbeidere og lempet kasser og ropte. Hvis mistanken min var riktig, ville nok ikke de heller bli sett.
Det var da jeg så noe av det sykeste jeg hadde sett. Et bevis på den dyriske naturen til menneskene. Slik ondskap hadde jeg ikke opplevd på alle mine år som privatdetektiv. Rett ved havnekanten sto det en betongblokk. Og stikkende ut av den var et par bein. Jeg kjente igjen beina umiddelbart fra bildene kunden min hadde vist meg. Jeg kan ikke huske hva jeg hadde til middag, men jeg hadde følelsen av at jeg snart kom til å finne det ut. Og jeg begynte å brekke meg.
Er du uvel, detektiv? hørte jeg bak meg. Jeg snudde meg og så Tina. Med skjelvende hender rotet jeg i lomma mi og dro frem revolveren. Slapp av, sa hun og reiste hendene sine. Jeg skal ikke gjøre deg noe. Og det er ingenting du kan gjøre heller. Bare se her. Hun plystret høylytt og umiddelbart gikk hennes lakeier bort til blokken og veltet den ut i vannet. Den forsvant over kanten og kastet vann tilbake opp på bakken. Lyden av plasket laget ekko gjennom sjelen min og jeg senket revolveren nedkjempet. Så, så, sa Tina, man kan ikke vinne hver eneste gang. Jeg regner med å se deg senere. Takk for nå. Hun signaliserte til lakeiene og de kjørte vekk fra havna. På vei mot sin neste forbrytelse regnet jeg med.
Jeg gikk bort til vannkanten og kikket ned på krusningene i vannet. Med bøyd hode trakk jeg opp en røyk og tente den. Tina hadde rett, man kan ikke alltid vinne. Hun hadde dratt hjem med seieren denne gangen. Og for hver vinner må det være en taper. I dag var det meg. Men i morgen prøver jeg igjen. Uansett hvor mange ganger jeg taper, skal jeg alltid prøve igjen.
Da var vi altså kommet til endestasjonen. Det var slik det skulle bli. I bunnen av havna lå det en blokk betong med grillen som armering, og jeg kunne ikke gjøre mere. Oppdraget mitt var over. På tide å ta kvelden tenkte jeg. Her går jeg hjem, mens en annen plass kommer noen til å måtte gå av. En siste tanke skjøt inn i hodet mens jeg satte meg i bilen min, liten grill kan velte stort verv.