Jeg tror det skjer noe med en når man blir sittende inne med tankene sine såpass lenge som det vi opplever nå. Man begynner å fundere og undre seg over alt og ingenting. Undre seg over hvem man er og hvorfor man har blitt sånn. En bekjent av meg, som jeg gikk på ungdomsskole med, har den siste uka posta sine innerste tanker i en Instagram-post hver dag i karantenen sin. Jeg har ikke snakka med han på mange år. Likevel er det ufattelig interessant å få et innblikk i hva han tenker om hvem han er. Særlig med tanke på den personen jeg kjente på ungdomsskolen.
Denne teksten skal på ingen måte handle om han. Tvert i mot handler den om meg. Det er en ganske selvsentrert ting å gjøre, egentlig. Det å skrive en helt tekst om seg selv og poste på internett. Men om det en perifer bekjent skriver om sitt liv er interessant for meg, kan jeg jo i det minste håpe at det jeg skriver kan være interessant for noen av dere. Og hvem kan egentlig klandre meg for å være selvsentrert på karantenedag 15? Dere.
Jeg føler på én måte at jeg har lurt dere alle sammen. At jeg er der jeg er i livet fordi jeg av en eller annen tilfeldig grunn vet hva jeg skal si under press. Det er sånn jeg har skaffet meg alle vennene mine. Det er sånn jeg har kommet inn på studiet (takk til muntlig eksamen i Norsk). Det føles rart, for jeg er egentlig en helt annen person her inne. Inne både i karanteneforstand, men kanskje i størst grad inne i hodet mitt. Det skjer ganske mye her. Det skjer av og til mer enn jeg håndterer.
Psykologen min sa en gang til meg at jeg burde bli psykolog. Etter det begynte jeg å sende henne fakturaer for timene. Det virket som det mest rettferdige å gjøre.
Jeg forstod aldri hvorfor jeg ikke klarte å leve like enkelt og uanstrengt som andre. Ikke uanstrengt som i at andre har et lett liv og jeg et vanskelig. Tvert i mot. Jeg har vokst opp så og si uten motgang og vonde hendelser. Mitt verste barndomsminne fra familien er at mamma en gang sa «faen» da jeg brått vekket henne midt på natta. Aldri før hadde jeg blitt bannet til. Aldri har det skjedd i ettertid, heller.
Jeg forstod aldri hvorfor mine tanker aldri stoppet. Hvorfor jeg hadde en tendens til å angripe meg selv for det alle andre gjorde og sa. Det er skummelt å alltid skylde på seg selv. En risikerer å danne seg et eget, personlig verdensbilde med egne, personlige definisjoner og tolkninger av seg selv. Tolkningene stemmer sjeldent overens med andres oppfatninger og verdensbilde. Kanskje er det nettopp derfor jeg er kritisk til det humanistiske livssynet. Er det egentlig så mye bedre å sentrere livet rundt en hjerne med uforklarlige intensjoner og tanker, enn å vie seg til en Gud eller en hellig skrift? Dette skal ikke handle om religion. Jeg bare lufter det. Vi trenger alle litt luft.
Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor jeg aldri klarte å ha det bra med meg selv, selv om jeg hadde det bra med livet. Det vil for alltid være et mysterium for meg. Det jeg vet er at det endelig er stille. Det er lyst og det er stille. Kanskje lever jeg på en livsløgn. I ekstrem frykt for å gjøre dette dypere og mer påtatt-intellektuelt enn det allerede er skal jeg droppe Ibsen-sitatet. Men vi vet alle hva som skjer om vi tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske (nok en gang takk til muntlig eksamen i Norsk).
