Jeg er over gjennomsnittet glad i å gå tur. På en skala fra Isabel Raad til Lars Monsen skal jeg driste meg til å si at jeg føler meg mest som sistnevnte. Det er et utsagn basert delvis på alle de gangene jeg har måttet dra med meg hunden min ut på tur, og delvis på at jeg tror jeg kunne rocka krøllete hår og caps minst like godt som hele Norges tursjarmør (kanskje frøken Raad har en kampanjekode på krølltang!). Mang en gang har jeg tråkket meg rundt i Trondheim by for å håndtere følelser og andre rare ting som skjer i en ellers vanlig menneskekropp. Kjærlighetssorger har kommet og gått, fylleangst erkjent og (prøvd) glemt, ny musikk oppdaget, og gnagsår herdet i så stor grad at de nå frykter meg bare jeg nærmer meg skoene i gangen. Det er rett og slett ingenting en god tur ikke kan løse.
På de snart to årene jeg har bodd her har jeg altså rukket å se mye av denne byen jeg i starten kalte en «miniby». Det er et begrep jeg fortsatt står inne for, men jeg skal ikke nekte for at det er mye fint å se på når man først tar seg en tur ut i det totalt ustabile og stort sett elendige været. Her er noen av mine utradisjonelle og delvis hemmelige favoritter. Men vær beredt – jeg er en enkel sjel som lett lar seg forføre av selv de simpleste ting.
Broa ved Rema1000 Dragvoll
Hæ, tenker du sikkert nå – Dragvoll? Og ja, Dragvoll. Dette må være et av de mest undervurderte utkikkspunktene i hele Trondheim. På dagtid er det nydelig panoramautsikt over fjorden og på kveldstid skinner lysene fra byen og minner deg om at det faktisk bor andre mennesker her enn studenter. Dette er plassen for å sette på favorittsangen og stoppe opp et sekund eller tre. Stort sett vil du bli stående ganske alene, bortsett fra om du blir stående litt lenger. Da kommer plutselig jeg traskende forbi (det er ikke sikkert du kjenner meg igjen, det kan hende du tror det er Lars Monsen).
Den uendelig lange bakken
Om du av en eller annen grunn hadde tenkt deg til Singsaker Studenthjem, men er like distré som meg (som en gang skrudde av ovnen mens jeg selv hadde mat inne fordi jeg trodde noen andre hadde glemt den (brannsikkerhet101)), og missa avkjørselen din mot venstre ville jeg anbefalt deg å heller gå 200m lenger bort i gata for å se noe av det stiligste jeg har sett i Trondheim hittil. Gamle bybro? Vært der før. Nidarosdomen? Utdatert og gammeldags. Blusvollsbakken, som går fra Eidsvolls gate og opp mot uendeligheten? – enormt kult. Ja, det er «bare» en bakke. Men det er en bakke så lang og bratt at jeg ennå ikke har turt å gå opp den i frykt for hva som kan vente meg på toppen (annet enn trolig makspuls). Er oksygennivåene høye nok? Burde man ha med seg sitteunderlag og kanskje en kvikklunsj? Og kommer man seg noensinne ned igjen? Denne attraksjonen er altså kun for de tøffeste av de tøffe, men jeg vet dere finnes der ute.
Hagen med det rare i
Dersom du går gangstien fra under Elgsæter bro og bortover mot Kalvskinnet, holder øynene oppe og hodet litt mot venstre, vil du på et eller annet tidspunkt t, avhengig av gangfart, luftmotstand, friksjon og litt singulærtap i svingene, oppdage en meget spesiell hage.
Det er ikke en sånn type hage der du gjerne skulle satt deg med en kopp kaffe for å nyte utsikten over vannet og grønne kreasjoner. Nei, det er en hage som vekker noe følelsesmessig i deg. Blomstene er byttet ut med små og store skulpturer av flere typer dyr. Noen som er umulig å identifisere, og noen som ser så ekte ut at man skulle tro man var i Dyreparken i Kristiansand og at Kaptein Sabeltann plutselig skal komme seilende innover Nidelva for å erobre byen med sang, dans og barnesmukker. Du er ikke i Kristiansand. Du er i Trondheim og har funnet et sted du kan og vil komme tilbake til igjen og igjen fordi det alltid vil være nye ting å observere i denne meget spesielle hagen. På turen hjem kan du fundere over og prøve å forstå deg på hvilket type menneske som kan leve der. For alt vi vet er det Lars Monsen selv. Jeg tviler ærlig talt på at det er Isabel Raad.
(Takk til Jon for inspirasjon til å skrive om fine ting man ser og for å være en god turkamerat).
Signe Petrohai Pedersen