Ciao Ragazzi!
Mitt navn er Ole Eftang Rø og jeg er en 4.klassing på Veg, Transport og Geomatikk. For tiden har jeg min hverdag i Italia, rettere sagt Torino. Dette er en semi-stor by rimelig nord-vest i Italia, i det kjente vindistriktet Piemonte, for de som bryr seg om sånt.
Torino er en litt «off-grid» by. Med andre ord er ikke byen en typisk turist- eller feriedestinasjon. Det har igjen noen ringvirkninger, være seg utrolig mange lokale og koselige små restauranter, dårlige engelskferdigheter og at det er delvis kronglete å komme seg hit.
Jeg valgte derfor å la mitt transportmiddel fra Larvik til Torino være noe så utradisjonelt som bil. Jepp, du leste riktig, jeg kjørte bil fra Norge til Italia. Ikke fordi det er eneste mulighet, misforstå meg rett, men fordi det er en utrolig frihet å ha bil.
En av hovedgrunnene til at jeg valgte å ta med meg bil til Torino er fordi jeg ville lære å kjøre som italienere, altså massiv tute-bruk, akselerere når lyset blir gult og generelt ta alle trafikkregler med en klype salt. Neida, grunnen er at Torino ligger ved foten av Alpene og min intensjon dette året er å stå mest mulig på ski. Så langt har det blitt hele 3 skiturer bare i november. I Piemonte er det 25 skianlegg og legger vi til Aostadalen har vi 19 anlegg til, og alt dette er innfor +/-2 timer kjøring. Så det ligger virkelig til rette for masse skikjøring. (Det går også mange tog og busser altså, for de som ikke har bil).
Videre er Italia et helt ok+ land når det kommer til konsumering av mat og drikke. Gjennomsnittlig spises det pasta 2 ganger om dagen, det være seg tortellini, penne, spaghetti, tagliatelle, fusilli osv. Kantina på skolen er også meget nice, €1.80 for lunsj og middag, og dette er bra saker altså.
Selve skolegangen er ikke så verst. Intet øvingsopplegg, i alle fall ikke i fagene jeg har valgt, og professorene virker nogen lunde oppegående – hvis de dukker opp. Det som har vært den største overgangen for meg er nok livsstilen til italienerne. De står opp seint, spiser seint og kommer alltid for seint. Men det lærer man seg å kjenne, så jeg har konvertert fra et ihuga A-menneske til et avslappet B-menneske, med alle for- og bakdeler det har.
Universitetet er også virkelig internasjonalt, og det virker som dette er noe de satser på. I klassen min er det kun 40 % italienere mens resten er folk fra hele verden. Så spiser daglig lunsj med venner (Ja, vil kalle de venner nå) fra Iran, Libanon, Tyskland, Egypt, Colombia, Brazil, Polen og India. Her kommer det ofte opp kule og morsomme diskusjoner, noe som er utrolig lærerikt. Jeg hadde i alle fall ingen anelse om at det fantes skianlegg i Libanon eller at man kan få bank ved å ha kjæreste i India før man er ferdig utdannet. Det jeg får bidratt med er at politikerne i Norge ikke klarer å bestemme seg hvorvidt vi skal ha bompenger eller ikke.
Bosituasjonen er også ganske kul. Deler leilighet med 3 italienere og ei fransk jente. Når de ikke lager mat, spiser mat eller står på balkongen og røyker, henger vi på kjøkkenet, det er god stemning. Et av kriteriene mine når jeg først flyttet til en «storby» var at jeg skulle bo sentralt. Det klarte jeg, har 84 skritt til nærmeste «live-jazz-klubb», restaurant i etasjen under meg og vinbar ved siden av den igjen. Hvis jeg strekker meg godt over den franske balkongen min, og legger litt godvilje til, så kan jeg kjøpe gelato fra rommet, det er goals det! Har også glassgjenvinningsstasjonen for alle barene i gata på utsiden av rommet, men man lærer seg å sove gjennom det også. I enden av gata der jeg bor er «Europas største friluftsmarked hver dag»; Porta Palazzo. Her kan du få kjøpt alt du kan tenke deg, rubbel og bit, meget interessant å bevege seg der.
Det var vel det jeg ville si egentlig.
Hilsen en «hvit italiener» – google det siste der 😉
Ole Eftang Rø
